Blodpudding

Sarte sjeler bør snu seg vekk nå, for dette innlegget handler om noe jeg har forstått hører hjemme i manges mareritt, nemlig blodpudding. Jeg for min del elsker blodpudding, og for meg finnes det ikke ekkelt. Tvert imot synes jeg det er perfekt høstmat, som bringer frem gode barndomsminner.

Jeg vokste opp på gård på 70- og 80-tallet, før alskens EU-regler om slakting (jeg tør påstå at sauene som tuslet 50 meter over tunet til slaktebenken fikk et bedre endelikt enn dem som nå fraktes milevis i trange biler), og en av mine oppgaver under slaktingen fra temmelig ung alder var å røre i det nytappede blodet sånn at det ikke skulle koagulere. Det var ikke skummelt i det hele tatt, bare en helt naturlig del av livet på gården, og et minne jeg tenker på med glede den dag i dag. I nær fremtid etter overstått slakt ble det alltid servert blodpudding, så her følger oppskriften på en av mine eldste favoritter.

Til fire personer:
½ l blod (finnes i frysedisken)
½ l melk
1 dl grøtris
100 g (grov) kavring
50 g sukker
50 g rosiner (jeg bruker mer)
½ ts allehånde
½ ts ingefær
½ ts nellik
½ pepper
1 ts salt
litt smør

Kok grøt av risen og melken. Avkjøl. Knus kavringen og bland alt sammen. La svelle en stund. Ha i bakepapirkledd form og legg noen smørklatter på toppen. Stek i ca. 40 minutter på 160 grader, test gjerne med en kakepinne etter en halvtimes tid.


Serveres med sukker eller sirup etter ønske, jeg foretrekker sukker.